As vezes me sinto assim...

Prinsessen som ingen kunne målbinde Det var engang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå. Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. - Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting. Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre. Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge. "Jeg fant, jeg fant!" ropte han. "Hva fant du?" spurte brødrene. "Jeg fant en død skjærunge," sa han. "Fy kast 'n! Hva skal du med den?" sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste. "Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden